Learning 2.0

Hvilke digitale fotspor vil datteren min legge etter seg, tenker Will Richardson,i "Footprints in the Digita Age?" og vil de være representative for hennes kreativitet, vil de være av noen verdi? Richardson argumenterer for at en ikke nødvendigvis trenger å være skeptisk eller redd for alle disse sporene, men at de representerer en verdi, en mulighet for læring som gir den lærende helt nye muligheter. De millioner som nå har mulighet til å publisere og bygge nettverk skaper de sosiale nettverkene sammen.

Som en konsekvens av utviklingen av disse sosiale nettverkene må læring bevege seg fra en "supply-push"-modell, hvor læring sees som en måte å bygge en struktur av kunnskapselementer i den lærendes hode, til en "demand-pull"-modell, der den lærende i større grad eier læringsprosessen, ut i fra behov der og da, og lærer i sosiale praksisfelleskap, gjerne globale. Richardson legger frem Web 2.0 publisering som et mulig slikt praksisfelleskap der læring kan foregå. Utdanningssektorens og skoleverkets største tabbe er, ifølge Richardson, at vi unnlater å lære studenter og elever å ta i bruk disse teknologiene, å hjelpe lærende til å: "...grow powerful, individualized networks of learning that bloom on the Web, and helping them do this effectively, ethically and safely."

Som lærer kan jeg gjøre forandringer som noen lærere (og bloggere) allerede har gjort. Mange andre faktorer vil påvirke min arbeidssituasjon, men her har jeg forsøkt å fokusere på det læreren kan gjøre, helt konkret, og laget en liste inspirert av Richardson:
-Jeg kan dele ressurser med andre lærere gjennom del og bruk, og støtte meg til et felleskap av andre lærere i det jeg og elevene mine prøver ut ny teknologi i undervisningen.
-Jeg kan la elevene mine skrive blogger. (Dette er Ann Michalsen sine elever.)
-Jeg kan la elevene mine lage sine egne Netwibes sider, der de legger til blogger og andre ressurser som de synes er gode.
- Jeg kan la elever produsere egne tester og oppgaver i it's learning og dele dem med andre klasser og elever/lærere. Kanskje får vi noe tilbake?
-Jeg kan prøve å engasjere elevene mine i en fortolkning av læreplanen.
-Jeg kan forsøke å skape et praksisfelleskap sammen med andre lærere og elever, hvor vi utveksler erfaringer om og vurderer digitale ressurser som Diglib, NDLA, og andre digitale tjenester.

Hadde elevene mine lært noe om det å være i lærende nettverk? Kan dette være en start? Og hva må ledelsen på skolen min gjøre for å støtte elever og lærere i dette arbeidet?

Bildet er i fra http://www.fotosearch.com/photos-images/footprints.html

Kommentar til "Vil du laste ned Web 2.0?"

Vibeke Kløvstad og Tanja Storsul har skrevet om elever, skoler og Web 2.0. "Silje", "Daniel" og "Ida" er gjennomgangselevene i innlegget, og er ment å representere typiske norske elever. Innlegget retter seg mot å beskrive det gapet som finnes mellom elevers nettbruk, læreres nettbruk og foregangsskolenes nettbruk, blant annet.

En gang skrev jeg hovedoppgave om utopier og dystopier, dvs.idealsamfunn og deres motpoler. Sjangeren er en slags hybrid, en mellomting mellom roman og samfunnkritikk, dokumentar og science fiction. Tonen er litt naiv, og herlighetsbeskrivelsene er avogtil kjedelige å lese. Helt til modernismen og feminisman blander seg inn.

Av og til synes jeg tonen i noe av det jeg leser om Web 2.0s velsignelser og nettgenerasjonens kunnskaper og ferdigheter minner om en del av beskrivelsene i utopisk literatur. Kløvstad og Storsul legger frem mulighetene som ligger i den nye teknologien som svaret på skolens mange problemer. Den digitalt innfødte eleven venter utålmodig, men veloppdragent på at lærerene skal komme etter i den digitale kunnskapsjakten. Noen andre med meg som lurer på om det er en stund siden artikkelforfatterne hadde elever? Sånn på ordentlig? Hvis noen gang? Jeg kjenner meg nemlig ikke igjen i beskrivelsene her. Web 2.0 er kanskje en del av svaret, men pørsmålene er mange og komplekse.

Blant annet er jeg ikke sikker på om elever automatisk blir motiverte og selvdrevne lærende, slik som Kløvstad og Storsul beskriver, selv om jeg ønsker meg slike elever. Jeg ønsker meg elever som er aktive aktører i sine egne kunnskapsnettverk, og jeg tror at det finnes mange slike elever. Men kunnskapen de søker har ikke nødvendigvis så mye med skolens pensum å gjøre. Og hvorfor er det slik? Det synes jeg er et spennende spørsmål.

Selv lærer jeg av bloggere hele tiden. Jeg leser, skriver litt, og tenker at bloggsfæren representerer det jeg alltid har ønsket meg; et profesjonelt felleskap. Selv om jeg ikke har så sterke bånd til dette felleskapet som mange andre, så vet jeg at det er et sted å gå til for refleksjon og kunnskap.

Hvordan får jeg som lærer min elever dit?