Vurdering med it's learning

Jeg var så heldig å få være med en god kollega fra skolen, Anne Bjørnestad, og holde et innlegg på it's learning sin brukerkonferanse om vurdering og it's learning. På Tanks har matematikklærerne utviklet et system for egenvurdering i matematikk, og etter å ha hørt Anne og andre matematikklærere presentere dette, fikk jeg lyst til å prøve noe lignende i fagene mine, norsk og engelsk.

Dette er en oppsummering, med litt nytt som jeg har lært både på konferansen og etter konferansen. Utgangspunktet mitt er at egenvurdering er noe vi er pålagt å drive med, samtidig som det kan gi læringsmessige gevinster og stimulere til refleksjon rundt vurdering for både lærer og elev.

Vurdering & egenvurdering

View more presentations from elibje.

Egenvurderingsopplegget i forbindelse med prøver og innleveringer består av:
1) En egen vurderingsskala i faget i it's learning med en vurdering som heter "venter på egenvurdering"
2) Kommentar i karakterboken
3) En Markin-fil som elevene kan bruke til å rette sin egen prøve
4) Vurderingskriterier i rubrikkform
5) En mulighet for elevene til å vurdere sin egen oppgave med kommentarer, slik at de kan gjøre seg opp en mening om hvordan de bør vurderes, og få en forståelse av vurderingsprosessen og eget nivå.

På brukerkonferansen fikk jeg referert et innlegg fra en lærer som gjorde noe skikkelig lurt. Tom Zachariassen fra Hamar Kommune brukte elevenes eget tekstfelt i oppgaveverktøyet i it's learning til egenvurdering, og så klippet han det ut og limte det inn sammen med lærerens vurdering. Slik tok han vare på både elevens og lærerens vurdering i karakterboken.

Jeg har gitt elevene en undersøkelse, der de må reflektere over vurderingen og sette sin egen karakter, men jeg synes at denne løsningen er mer elegant og enklere. All vurdering blir da samlet på ett sted, og det gjør den mer tilgjengelig for både lærer og elev.

Glogster og sammensatte tekster – Poster Yourself | Text, Images, Music and Video

Glogster – Poster Yourself | Text, Images, Music and Video

Vi jobber med sammensatte tekster i VG1norsk, og nå skal elevene lage en sammensatt tekst ved hjelp av Glogster. Det blir spennende å se hvilke resultater en får, og nå må jeg sette meg ned for å finne og lage gode evalueringskriterier for sammensatte tekster.

Jeg har fått anbefalt boken Sammensatte tekster av Liestøl, Fagerjord og Hannemyr, og den gir mange, gode innspill. Men jeg savner et skikkelig kapittel om vurdering, kanskje det vanskeligste når en tar en "ny" sjanger i bruk. Forfatterne kunne ha kommet med et eksempel, selv om de sier at det ikke er: "hensiktsmessig å sette opp detaljerte kriterier..." (2009:132)

Lydopptaker for muntlig vurdering

En av mine absolutte favoritter i it's learning er lydopptakeren. Den er enkel i bruk, og en trenger ikke alltid ekstern mikrofon for å få et opptak av akseptablel kvalitet. Nå har jeg blitt norsklærer, og selv om jeg ikke føler med helt som et vurderingstroll enda, så føler jeg presset når det gjelder å skaffe til veie gode vurderingsgrunnlag i hele tre karakterer.

Jeg har bedt elevene om å skrive en nyttårstale, som de leser inn ved å bruke enten lyd- eller videoopptaker. En finner disse under sett inn i editoren, se bildet. Elevene leverer en word-fil og et lyd- eller bildeklipp hvor de "holder" talen, og på den måten får jeg en muntlig tekst. Da kan en snakke om både innhold og stemmebruk, og læreren kan glede seg over taler som er helt på høyde med det Jens presterer, og enkelte ganger langt over, i hver fall om en teller denne talen med...

En kan også tenke seg at en kan dokumentere samtaler, både mellom elever og mellom lærer og elever.

LMS vs. Web 2.0 - igjen

Over en måned er gått siden vi (Torill, Bjørn Olav og jeg) leverte oppgaven vår, LMS og Web 2.0.

Dels har tiden gått ekstemt fort, og dels har jeg vært opptatt med andre skriveprosjekt, så noen oppsummering på bloggen har det ikke vært tid til så langt.


Nå har produktet modnet i noen uker, og det inntrykket som sitter igjen, er at det har vært en utrolig lærerik, hyggelig og utfordrene prosess. Lærerik fordi jeg fikk jobbe med fantastisk flinke mennesker og fordi vi hadde så ulik bakgrunn, og derfor brakte ulik kompetanse inn i prosjektet. I tillegg var det morsomt og utfordrene, (og noen ganger forvirrende), å jobbe med en helt ny funksjonalitet, Wikispaces. Med noen unntak var det lett å bruke Wiki, og fantastisk at slike verktøy er (nesten) gratis tilgjengelig.

Når det gjelder læreprosessen rundt selve oppgaven har den vært uvurderlig og gitt meg selvtillit i forhold til et tema som har engasjert meg. Hvis jeg skal oppsummere resultatet for egen del i noen setninger, må det være at LMS og Web 2.0 i mye mindre grad enn jeg trodde er motsetninger i lærerens læringsdesign. Noen pedagoger og IKT-brukere har sterke meninger i forhold til både Web 2.0 og læringsplattform, og dette er slik det bør være for at verden, og teknologien, skal bevege seg fremover. I tillegg er ikke grensene mellom LMS og Web 2.0 absolutte når en begynner å problematisere begrepene. Ellers er det jo forskjell på LMS'er da... Engasjement er av det gode, selv om tempraturen er høy.

Arne Krokan har vært en dyktig lærer, veileder og inspirator, it's learning har vært en tålmodig og raus arbeidsgiver.

Nå er det snart tid for et siste møte med de andre studentene, og planen er at vi skal lage video... Gleder meg.

Ellers skal jeg snart bli lærer igjen, og gleder meg til å møte virkeligheten med et smell!

Pris til Flåtestad ungdommskole

Jeg ble glad da jeg leste at Flåtestad ungdommskole hadde fått en pris for å klare å skape et miljø for inkludering og trivsel. Flåtestad er en av skolene jeg har hatt gleden av å besøke i for å holde kurs. Rektor Frode Germeten fortalte meg noe som jeg aldri har glemt: "Hvis jeg lurer på noe IKT-greier, så spør jeg bare et par elever. Jeg inviterer dem opp på kontoret, og så hjelper de meg. Alle blir glade og jeg lærer noe nytt." Ikke så rart at en skole med en slik leder vinner en pris?

LMS eller Web 2.0?

Jeg hoder på å skrive en oppgave sammen med Torill og Bjørn Olav om LMS og Web 2.0. Ofte møter en holdninger som får det til å høres ut som disse to "digitale feltene" er i total opposisjon til hverandre, og dette (blant annet) var det som vekket nysgjerrigheten vår. Vi satt med en mengde spørsmål slik som: Hvordan definerer en LMS og Web 2.0, og hvor ligger egentlig de viktigste forskjellene? Hvilke typer digitale tjenester er det faktisk lærere og elever bruker? Og hva med den digitale kompetansen til læreren som skal introdusere de digitale ressursene for sine elever/studenter? Læreren må være i stand til å vurdere og kjenne til et bredt repertoar av digitale tjenester både i LMS og i Web 2.0 verdenen for å velge riktig for elevene sine. I tillegg må læreren ha selvtillit for å kunne invitere elever med inn i beslutningsprosesser omkring disse digitale tjenestene. Videre: må et læringsmiljø være helt åpent som noen forskere og pedagoger mener, og hva menes egentlig med åpenhet? Hva med de lærendes personvern og alder? Hva må læreren tenke på i forhold til disse faktorene?

Vi har samlet inn materiale som "sammenlikner" to grupper, "vanlige" lærere (og elever), og en "spydspissgruppe", deltagere i uformelle IKT-nettverk, bloggere, e-pedagoger osv, dvs. mennesker som av en eller annen grunn har markert seg på den digitale arenaen i utdanningsnorge. I tillegg har vi dybde-intervjuet noen fra "spydspissgruppen". Ingen enkle svar peker seg ut, men et nyansert "både og" svar virker mest sannsynlig.

Det er mange hensyn å ta, men det viktigste synes å være at en har valgmuligheter, og kompetanse til å navigere i dette landskapet. Lærere, elever, studenter, og fag er ulike. Skole, utdanning og læring er kompliserte felt. Kanskje er det slik at LMS'et ikke er dødt enda, slik som noen hevder? Det som er sikkert er at store, tunge systemer og institusjoner som ikke kan snu seg raskt er utsatt i den digitale verdenen.

Good ideas, ladies?

Holder på å lese ITU-monitor, og der står det, svart på hvitt: "Analyse av resulatene viser at mannlige lærere gjør det signifikante (sic.) bedre på prøven sammenliknet med kvinnelige lærere." Det finnes mange hederlige unntak, men avogtil virker som om mange kvinnelige lærere synes at "dette med data er en mannegreie". Og da blir det jo det, da. I tillegg viser undersøkelsen at kvinnelige lærere på lavere klassetrinn (7. klasse) har dårlige digital kompetanse enn lærere som jobber med eldre elever. Så tendensen er klar, og bekrefter helt klart det jeg selv har opplevd. Dette handler vel så mye om kultur, holdninger og identitet som noe annet, og dette må en ta inn i betraktning når (hvis?) en satser på kompetanseheving. It takes one to know one. Gode ideer for hvordan skal en nå denne gruppen?

Learning 2.0

Hvilke digitale fotspor vil datteren min legge etter seg, tenker Will Richardson,i "Footprints in the Digita Age?" og vil de være representative for hennes kreativitet, vil de være av noen verdi? Richardson argumenterer for at en ikke nødvendigvis trenger å være skeptisk eller redd for alle disse sporene, men at de representerer en verdi, en mulighet for læring som gir den lærende helt nye muligheter. De millioner som nå har mulighet til å publisere og bygge nettverk skaper de sosiale nettverkene sammen.

Som en konsekvens av utviklingen av disse sosiale nettverkene må læring bevege seg fra en "supply-push"-modell, hvor læring sees som en måte å bygge en struktur av kunnskapselementer i den lærendes hode, til en "demand-pull"-modell, der den lærende i større grad eier læringsprosessen, ut i fra behov der og da, og lærer i sosiale praksisfelleskap, gjerne globale. Richardson legger frem Web 2.0 publisering som et mulig slikt praksisfelleskap der læring kan foregå. Utdanningssektorens og skoleverkets største tabbe er, ifølge Richardson, at vi unnlater å lære studenter og elever å ta i bruk disse teknologiene, å hjelpe lærende til å: "...grow powerful, individualized networks of learning that bloom on the Web, and helping them do this effectively, ethically and safely."

Som lærer kan jeg gjøre forandringer som noen lærere (og bloggere) allerede har gjort. Mange andre faktorer vil påvirke min arbeidssituasjon, men her har jeg forsøkt å fokusere på det læreren kan gjøre, helt konkret, og laget en liste inspirert av Richardson:
-Jeg kan dele ressurser med andre lærere gjennom del og bruk, og støtte meg til et felleskap av andre lærere i det jeg og elevene mine prøver ut ny teknologi i undervisningen.
-Jeg kan la elevene mine skrive blogger. (Dette er Ann Michalsen sine elever.)
-Jeg kan la elevene mine lage sine egne Netwibes sider, der de legger til blogger og andre ressurser som de synes er gode.
- Jeg kan la elever produsere egne tester og oppgaver i it's learning og dele dem med andre klasser og elever/lærere. Kanskje får vi noe tilbake?
-Jeg kan prøve å engasjere elevene mine i en fortolkning av læreplanen.
-Jeg kan forsøke å skape et praksisfelleskap sammen med andre lærere og elever, hvor vi utveksler erfaringer om og vurderer digitale ressurser som Diglib, NDLA, og andre digitale tjenester.

Hadde elevene mine lært noe om det å være i lærende nettverk? Kan dette være en start? Og hva må ledelsen på skolen min gjøre for å støtte elever og lærere i dette arbeidet?

Bildet er i fra http://www.fotosearch.com/photos-images/footprints.html

Kommentar til "Vil du laste ned Web 2.0?"

Vibeke Kløvstad og Tanja Storsul har skrevet om elever, skoler og Web 2.0. "Silje", "Daniel" og "Ida" er gjennomgangselevene i innlegget, og er ment å representere typiske norske elever. Innlegget retter seg mot å beskrive det gapet som finnes mellom elevers nettbruk, læreres nettbruk og foregangsskolenes nettbruk, blant annet.

En gang skrev jeg hovedoppgave om utopier og dystopier, dvs.idealsamfunn og deres motpoler. Sjangeren er en slags hybrid, en mellomting mellom roman og samfunnkritikk, dokumentar og science fiction. Tonen er litt naiv, og herlighetsbeskrivelsene er avogtil kjedelige å lese. Helt til modernismen og feminisman blander seg inn.

Av og til synes jeg tonen i noe av det jeg leser om Web 2.0s velsignelser og nettgenerasjonens kunnskaper og ferdigheter minner om en del av beskrivelsene i utopisk literatur. Kløvstad og Storsul legger frem mulighetene som ligger i den nye teknologien som svaret på skolens mange problemer. Den digitalt innfødte eleven venter utålmodig, men veloppdragent på at lærerene skal komme etter i den digitale kunnskapsjakten. Noen andre med meg som lurer på om det er en stund siden artikkelforfatterne hadde elever? Sånn på ordentlig? Hvis noen gang? Jeg kjenner meg nemlig ikke igjen i beskrivelsene her. Web 2.0 er kanskje en del av svaret, men pørsmålene er mange og komplekse.

Blant annet er jeg ikke sikker på om elever automatisk blir motiverte og selvdrevne lærende, slik som Kløvstad og Storsul beskriver, selv om jeg ønsker meg slike elever. Jeg ønsker meg elever som er aktive aktører i sine egne kunnskapsnettverk, og jeg tror at det finnes mange slike elever. Men kunnskapen de søker har ikke nødvendigvis så mye med skolens pensum å gjøre. Og hvorfor er det slik? Det synes jeg er et spennende spørsmål.

Selv lærer jeg av bloggere hele tiden. Jeg leser, skriver litt, og tenker at bloggsfæren representerer det jeg alltid har ønsket meg; et profesjonelt felleskap. Selv om jeg ikke har så sterke bånd til dette felleskapet som mange andre, så vet jeg at det er et sted å gå til for refleksjon og kunnskap.

Hvordan får jeg som lærer min elever dit?

Sjur Holsen i BT skriver om den norske "taperfabrikken" i en artikkel i BT. Yrkesskoleelever er enda mer utsatt for frafall og stryk etter Kunnskapsløftet. For relativt kort tid siden jobbet jeg som engelsklærer på en yrkesskole, og opplevde elevenes møte med Kunnskapsløftet på nært hold. Fagplanen i engelsk er både spennende og interessant, men svimlende abisiøs. Å "...uttrykke seg skriftlig og muntlig på en nyansert og situasjonstilpasset måte, med flyt, presisjon og sammenheng" på sitt eget morsmål er vanskelig nok, og det å mestre å uttrykke seg med en slik presisjon på et fremmedspråk krever svært mye av den som skal lære.

Samtidig er det stadig behov for å mestre engelsk og andre fremmedspråk, både for elektrikere, tømrere og andre. Yrkesfagelever fortjener en egen fagplan som tar deres kompetansebehov på alvor, og som ikke spenner ben for dem.

En 6. sans

Utrolig spennende TED-innlegg om hvordan en kan sømløst knytte seg til internett i fremtiden.

Rektorskoler

Som en del av kurset jeg deltar på, har jeg fått i lekse å prøve meg på en kommentar til UDIRs kompetanseønskeliste for rektorer. UDIR ønsker å opprette en rektorutdanning, og lister opp ulike krav til denne utdanningen, og krav til rektor som leder. Jeg må ærlig innrømme at jeg synes det er vanskelig å skulle mene noe om rektorutdanning, men jeg kan jo gjøre et forsøk.

Da jeg som ikke helt ung, men i hvert fall nyutdannet lærer satt i en isolert krok på lærerværelse og diskuterte rektor med en god, gammel norsklektor av det friske slaget, sa han noe som jeg alltid har båret med i møtet med hver ny rektor: "Rektorar" sa han "kjem i to variantar" - "Dei som kan rekne, og dei som kan folk". Med bare 5 rektorer under vesten etter 15 år i ulike skoleslag har jeg neppe noe statistisk signifikant materiale, men heldigvis tok han feil. Alle rektorene jeg har jobbet under har vært dyktige på sin måte, men ingen har vært i nærheten av ønskelisten til departementet. Hver og en av disse lederne har løst oppgaven sin på vidt forskjellig måte. Det henger også sammen med at de institusjonene jeg har jobbet ved har vært veldig ulike, med ulike tradisjoner og forankringer.

Det viker som om UDIR har tenkt å imøtegå utfordringene som skolen står overfor med en supermann (eller kvinne)med sterk moral. Det blir fristene å pirke borti denne konstruksjonen med litt dekonstruksjon. En forestilling om et slikt superindivid som løser alle oppgaver og imøtegår alle utfordringer hører hjemme i tidligere tider. Det moderne individet er komplekst, mangfoldig og skiftende, og avhengig av motsetningsfylte omgivelser. Først og fremst kommer en skoleleder i de neste tiårene til å bli stilt overfor enorme samfunnsendringer som ingen har oversikt over. En skoleleder som starter gjerningen i dag (ca. 40+/- ) blir pensjonist i 2030-40. Under ”skolens kontekst” nevner UDIR at lederen må "vite, kjenne til og forstå,” skolen i forhold til: ”Systemforståelse, strukturforståelse og kulturforståelse.” Litt mer av dette, og litt mindre ”supermann” kanskje? I tillegg bør en få kunnskap om fremtidsrettede arbeidsmodeller, crowdsourcing, og ulike modeller for virtuelt samarbeid. Et lite afrikansk ordtak til slutt; "For tomorrow belongs to the people who prepare for it today...”
Se ellers illustrasjon.

7 things

Så gøy! Nå har jeg blitt tagget av Arne, og utfordret på "7 things you don't need to know about me." som sprer seg som ild i tørt gress gjennom blog-sfæren. So here we go;

1)Min amerikanske onkel var patentholder til en primitiv "mus", en av de første som ble laget, og var venn med Steve Jobs.
2) Jeg har gått "Styrkeprøven rett vest" - også kalt 9-fjells-turen. 50 km og 3000 høydemeter.
3) Mannen min har vært "speaker" på St. James' Park.
4) Gjennomsnittsalderen på guttene jeg bor med er 14 år.
5) Jeg har hatt elever som hørtes ut som om de var oppvokst i Sør-England når de snakket engelsk, men som aldri hadde satt fot utenfor (Fjærland i) Sogn.
6) Jeg har jobbet 7 år deltid på Sentralgranskningen på Haukeland Sykehus, og vet mer om røntgenbilder enn den gjennomsnittlige engelsklæreren.
7) Jeg kan teksten på flere Brannsanger utenat, helt ufrivillig.



Jeg utfordrer;Tommy, Thomas, Ståle, og Cathrine

Nytt navn!

Bloggen har fått nytt navn. Så får jeg se "if it sticks." Det gamle var gruelig kjedelig, og det nye er litt mer dekkende. Suffikset "-teket" betyr samling, utvalg av noe, og tanken er at dette skal være mitt utvalg av tanker om IKT.

Inn i det nye blogg-året

Etter en nølende oppstart, står definitivt blogging på listen over ting jeg har lyst til å bruke mer tid på i 2009. Mange av de bloggerne jeg følger har skrevet oppsummerene blogginlegg og også brukt tid til å stake ut veien fremover i 2009. En av dem er Will Richardson, som jeg har skrevet om før her på bloggen. Han skriver om hvorfor blogging er vanskelig, fortsatt, selv om han har rundet blogginlegg nr. 3000, og estimerer at han har skrevet over 1 000 000 ord.

Jeg liker Richardsons innlegg fordi det fokuserer på en av de viktigste gevinstene ved blogging; at hvis man våger å undre seg, og skrive om ting man nødvendigvis ikke vet alt om, kan dette føre til læring. Skåsikre innlegg og kynisk posering har han lite til overs for: "One thing I do know is that when I write with a humility of not knowing I get a lot more learning in return."

Dette kan være en god inngangsport til et godt, nytt år med blogging.

Fremtidens jobbannonse?

Hvordan sette opp en blogg

Jeg lette etter instruksjonsvideoer om hvordan en setter opp blogger, og kom over denne av Ingunn Kjøl Wiig på vimeo. I tillegg finnes det mange andre instruksjonsvideoer av Ingunn om andre, relaterte temaer. En liten skatt :)

Blogs, Wikis, Podcasts....

Will Richardson sin blogg er virkelig verd å følge for dem som vil lære om det å blogge med elever. Han har gått til det skrittet å skrive bok om temaet, for oss som liker å lese slike fortsatt. Boken er lettlest og gir en flott oversikt. Jeg har sett flere fnysende anmeldelser fra rutinerte bloggere, så hvis du har mye erfaring med blogger, er denne boken ikke noe for deg. Han oppsummerer de skiftene som web 2.0 (som han kaller "the read/write web") har ført til i 10 viktige punkter. Anbefales.

Wired har avslørt Operaen :)

Diglib og "disruptive innovation"

I sommer leste jeg Clayton Christensen m. fl. Disrupting Class, om disruptiv innovasjon, dvs. innovasjon som fører til nye produkter og tjenester, og som underbyr og bryter med eksisterende produkter, for så å konkurrere disse av banen (enkelt sagt). Jeg er så heldig å få være med Arne Krokan og Rogaland Fylkeskommune på Lederopplæring, og boken er pensum i kurset. Clayton og medforfatterne nevner en rekke eksempler på billig og tilgjengelig teknologi "som drar teppet under bena på" tungrodde, dominerende selskap, og forklarer hvorfor det er så vanskelig for disse selskapene å snu seg rundt. Forfatterne selv har skrevet om dette på blogger.

Toriene om "disruptive innovation" anvender de så på undervisningssektoren, og viser hvordan ny teknologi kommer til å føre til at skoler kan regne med konkurranse når det gjelder å tilby god, elev-sentrert undervisning. Skoleverket, hevder Clayton og co., har brukt ny teknologi på en gammeldags måte, og dette har ikke ført til den innovasjonen en kunne håpe på. Skolen må bli mer elev-sentrert og tilby ulike typer læring for å møte det potensialet de lærende har.

Så kommer jeg til poenget: innholdsportalen Diglib i lys av "disruptive innovation".

Diglib er et samarbeid mellom forlagene og læringsplattformene. En ønsker å lage en god løsning for å tilby digitalt innhold på en måte som gjør disse enkle å finne og bruke for de lærende og lærerne. På sitt beste er ressursene i Diglib veldig gode, favoritten min er Panorama, et norskverk fra Gyldendal. Her ser en virkelig hva digitale ressurser kan tilføre undervisningssituasjonen. I tillegg er det oppdelt på en slik måte at ressursen er lett å bruke og tilpasse den enkelte lærende og læringssituasjonen.

Spørsmålet da blir om Diglib klarer å møte den "disruptive innovasjonen", eller om det er for sent. Er Diglib disruptiv? Vil de store forlagene bli underbydd og feid av banen, eller innehar de enda en urokkelig posisjon hos de som kjøper og bruker læremidler? Og hva er fremtiden for læringsplattformene? For å avslutte med en skikkelig lærer-klisje; "den som (har e)lever får se." Eh...