søndag 31. mai 2009

Kommentar til "Vil du laste ned Web 2.0?"


Vibeke Kløvstad og Tanja Storsul har skrevet om elever, skoler og Web 2.0. "Silje", "Daniel" og "Ida" er gjennomgangselevene i innlegget, og er ment å representere typiske norske elever. Innlegget retter seg mot å beskrive det gapet som finnes mellom elevers nettbruk, læreres nettbruk og foregangsskolenes nettbruk, blant annet.

En gang skrev jeg hovedoppgave om utopier og dystopier, dvs.idealsamfunn og deres motpoler. Sjangeren er en slags hybrid, en mellomting mellom roman og samfunnkritikk, dokumentar og science fiction. Tonen er litt naiv, og herlighetsbeskrivelsene er avogtil kjedelige å lese. Helt til modernismen og feminisman blander seg inn.

Av og til synes jeg tonen i noe av det jeg leser om Web 2.0s velsignelser og nettgenerasjonens kunnskaper og ferdigheter minner om en del av beskrivelsene i utopisk literatur. Kløvstad og Storsul legger frem mulighetene som ligger i den nye teknologien som svaret på skolens mange problemer. Den digitalt innfødte eleven venter utålmodig, men veloppdragent på at lærerene skal komme etter i den digitale kunnskapsjakten. Noen andre med meg som lurer på om det er en stund siden artikkelforfatterne hadde elever? Sånn på ordentlig? Hvis noen gang? Jeg kjenner meg nemlig ikke igjen i beskrivelsene her. Web 2.0 er kanskje en del av svaret, men pørsmålene er mange og komplekse.

Blant annet er jeg ikke sikker på om elever automatisk blir motiverte og selvdrevne lærende, slik som Kløvstad og Storsul beskriver, selv om jeg ønsker meg slike elever. Jeg ønsker meg elever som er aktive aktører i sine egne kunnskapsnettverk, og jeg tror at det finnes mange slike elever. Men kunnskapen de søker har ikke nødvendigvis så mye med skolens pensum å gjøre. Og hvorfor er det slik? Det synes jeg er et spennende spørsmål.

Selv lærer jeg av bloggere hele tiden. Jeg leser, skriver litt, og tenker at bloggsfæren representerer det jeg alltid har ønsket meg; et profesjonelt felleskap. Selv om jeg ikke har så sterke bånd til dette felleskapet som mange andre, så vet jeg at det er et sted å gå til for refleksjon og kunnskap.

Hvordan får jeg som lærer min elever dit?

2 kommentarer:

Torill sa...

Det er to spennende og for meg ukjente begreper du beskriver her: utopier og dystopier og sammenligningen med de såkalte ”digitalt innfødte”/ nettgenerasjonen er bra.
Jeg er enig i at disse ”web 2.0 ungdommene” blir forherlighet både her i artikkelen og i veldig mange av de foredragene jeg har hørt på siste året av såkalte ”guruer”.
Du spør om disse ”drømmeelevene” finnes i dagens vgs og om kunnskapen de søker kan brukes i læringssammenheng? Jeg tror kanskje at vi, de såkalte ”digitale immigranter” som har hevet seg på web 2.0 verktøyene lettere ser at for eksempel skriving av blogg kan gi oss kompetanse innen ikke bare fag/emner, men også være med på å utvikle vår sosiale kompetanse ved at vi kan bygge opp et, som du skriver, et profesjonelt fellesskap. Hvorfor er det slik?

Hvordan kan vi som pedagoger få våre elever interessert i for eksempel en fagblogg?
Her er det lærere som har prøvd ut dette og jeg tror nok det er mange tips å hente på del og bruk.
Jeg tror videre at det er veldig viktig at vi, som pedagoger, fortsetter å teste ut og bruke web 2.0 verktøy og tjenester slik at vi kanskje kan forstå elevenes nettkultur og at vi kanskje kan klare å lære de opp til å bruke for eksempel fagblogg i emner der dette kan være hensiktsmessig og kanskje kan gi bedre læring.

bjolav sa...

I mye av web2.0 beskrivelsene ift skolen så kan det virke som at dette vil løse de fleste problemer ift umotiverte elever og annet som vi sliter med i dagens skole. Det blir veldig sort/hvit beskrevet det hele.

Saken er vel snarere at vi i web2.0 har verktøy og læringsarenaer som i en del sammenhenger kan gi økt læringsutbytte. Det er mer et både/og enn enten/eller.

Selv om elevenes web2.0-kompetanse nok varierer en del, så har de likevel en delingskultur(eksponeringskultur?) i blodet. Det må skolen utnytte.